Under et besøk til Forsvarsindustrikommisjonen sa president Putin at det nå er på tide for Russland utvikle fremtidens våpen for sin hær. Denne uttalelsen kan være overraskende fra landet som de siste årene har utviklet den nye generasjonen T-14 stridsvogn, 5. generasjon Su-57 jagerfly, eller den nye generasjonen S-500 luftvernsystem, for ikke å snakke om hypersoniske missiler. Kinjal og den droneiserte torpedoen Poseidon.
Denne erklæringen er imidlertid en del av gjenopptakelsen av et virkelig våpenkappløp mellom de store militærnasjonene, ledet av USA og Kina, og som Russland har til hensikt å forbli i kontakt med.
Faktisk, utover den svært betydelige økningen i budsjettet, har de amerikanske hærene lansert, i løpet av de siste tre årene, et rekordantall nye generasjons forsvarsprogrammer, alt fra pansrede kjøretøyer til hypersoniske missiler, inkludert romvåpen og droner. Kina er langt fra etterlatt, med en særlig markant innsats innen romfart, kampdroner, elektromagnetisme og kunstig intelligens. Russland på sin side har konsentrert ressursene sine for raskt å oppnå en betydelig potensiell fordel i forhold til NATO, ved å massivt modernisere eksisterende utstyr, som T-72 og T-90 stridsvogner, kampfly avledet fra Su-27, og Kilo-ubåtene. Men denne fordelen vil avta utover 2030, når ny generasjon amerikansk utstyr tas i bruk, for eksempel kampdroner eller ny generasjon pansrede kjøretøy.
Det er derfor viktig for Moskva å forutse denne pågående teknologiske utviklingen, spesielt siden det amerikanske budsjettet vil tillate massiv og rask produksjon av utstyr, hvis hovedmål vil være å motvirke kinesisk utvikling, som også vil være mange og massivt produsert. .
Gitt landets økonomi og demografi, er vinduet for russisk handling derfor begrenset, og bare en betydelig innsats på dette området vil sannsynligvis opprettholde status quo som er avgjørende, ifølge russiske myndigheter, for å holde landet i tråd med selve store nasjoner.
Kremls problem er i så henseende ikke langt unna europeernes, eller snarere den delen av europeerne som ønsker å bygge strategisk autonomi for kontinentet. Det vil virkelig være nødvendig for europeiske hovedsteder rundt det fransk-tyske ekteparet å mobilisere viljen og midlene til å gå inn i denne kinesisk-amerikanske rasen, med fare for å bli etterlatt til å bli en ubetydelig mengde. I dette er initiativer som JEDI eller PESCO avgjørende, selv om de er svært utilstrekkelig finansiert med tanke på problemene som står på spill.
Nok en gang er det fremfor alt en reell bevissthet om endringene på gang i verden som Europa og europeere sårt trenger. Når denne bevisstheten er oppnådd, vil materielle og menneskelige ressurser følge etter. Europeere har alltid vært i forkant av innovasjon når de brukte tiden sin på å føre krig mot hverandre, det er lett å forestille seg de potensielle resultatene av et slikt samarbeid hvis alle disse energiene ble koordinert og støttet...
