Med Type 212CD ønsker den tyske TKMS å designe den første virkelig skjulte ubåten

Siden begynnelsen av 70-tallet har et teknologisk kappløp startet mellom designerne av stadig mer effektive passive ekkolodd, og ubåtbyggere, som forsøkte å produsere stadig mer diskrete nedsenkbare fartøyer, sier å utstråle så lite støy av mekanisk eller menneskelig opprinnelse som mulig. Litt etter litt så anti-ubåtkrigføring det berømte "smellet" av aktive ekkolodd gjort kjent av en rekke filmer, erstattet av høyfølsomme hydrofoner, stadig mer effektive databehandlingsalgoritmer og de berømte "gylne ørene", veldig klønete omtalt i filmen «Song of the Wolf». I de senere årene, og ankomsten av nye ubåter med nesten absolutt skjønn, som den britiske Astute, den amerikanske Virginia eller den franske Suffren, når passiv deteksjon noen ganger sine grenser, og hvis vi vet mer eller mindre enn en ubåt som lurer i nærheten, er informasjonen som samles inn av passive ekkolodd ikke tilstrekkelig presis til å bestemme en skyteløsning mot motstanderen.

Under disse forholdene er det eneste alternativet bruk av gode gamle aktive sonarer, som sender ut en kraftig lydpuls for å lytte til ekkoene, og dermed bestemme den nøyaktige posisjonen til målet. Hvis bruken av en aktiv ekkolodd også avslører opprinnelsesposisjonen, vil ankomsten av helikopterbåren ekkolodd, og enda flere nye aktiv-passive akustiske bøyer, gjøre det mulig for en fregatt å finne den motsatte ubåten uten å måtte avsløre sin posisjon. Det er klart at ubåtenes skjønn, selv når de presses til topps, i dag virker utilstrekkelig til å garantere skipets sikkerhet. Det er i denne sammenheng verdensmesteren for konvensjonelt drevne ubåter, tyske TKMS, forpliktet seg til å designe, som en del av det tysk-norske samarbeidsprogrammet ca. av modellen Type 212CD, en ny ubåt som ikke bare ville være diskret, men også skjult.

Konkret, for tyske ingeniører er det et spørsmål om å stole på en teknologi som er nær den som brukes for stealth-fly som F-117 eller F-35, nemlig å prøve å endre retningen til ekkoloddet som returneres når det treffer skroget til ubåten. For dette, og som i luftfartsfeltet, er det nødvendig å ignorere disse vakre kurvene som dannet en ubåt, å erstatte dem med plater dimensjonert og orientert for å returnere sonarsignalet i en retning som ikke tillater senderen å motta det og derfor finne målet sitt. Det gjelder da enorme begrensninger for utformingen av skipet, spesielt når det gjelder former, materialer, men også størrelse, for å effektivt kunne endre signalet over hele bølgelengden, og ikke bare over en del av det. Og faktisk vil Type 212 CD, som på mange måter fortjener sitt eget navn, bli 17 meter lengre, 3,2 meter bredere og 1000 tonn tyngre enn Type 212A som for tiden er i tjeneste i den tyske marinen, en økning i tonnasje på nesten 65 % .

Det er 75 % av denne artikkelen igjen å lese. Abonner for å få tilgang til den!

den Klassiske abonnementer gi tilgang til
artikler i sin fulle versjonog uten reklame,
fra € 1,99. Abonnementer Premium også gi tilgang til arkiv (artikler mer enn to år gamle)

Black Friday : – 20 % på nye Premium og Classic månedlige og årlige abonnementer, med koden MetaBF2024, frem til 03