Washington tilbyr F-16V på leasing for å etablere seg i Thailand

USA øker initiativene for å prøve å plassere F-16V eller F-16 Block 70/72 jagerfly i Stillehavet. Etter Filippinene er det i dag til Thailand at Washington og Lockheed Martin har sendt et tilbud knyttet til den ultimate versjonen av det amerikanske enmotors jagerflyet, for å hevde seg i arbeidet med å modernisere jagerflåten til styrkene Royal Thai Air Force.

For Biden-administrasjonen er det et spørsmål om å plassere F-16V i møte med kinesiske og europeiske tilbud, og dermed opprettholde militær og teknologisk nærhet til denne historiske allierte, eksemplarisk under den kalde krigen, men komme nærmere Beijing siden en tjue. år, i et indo-stillehavsteater hvor landet inntar en strategisk posisjon.

For å tiltrekke Bangkok er det amerikanske tilbudet utsmykket med et kontraktsmessig aspekt som ikke har vært observert på lenge over Atlanterhavet, når det gjelder eksport av amerikansk forsvarsutstyr. Faktisk, Washington tilbyr ikke å selge, men å leie ut sine nye jagerfly til Thailand, hva mer i relativt små partier av bare noen få fly, møte thailandske budsjettutfordringer, samtidig som den styrker koblingen som er opprettet, med denne strategiske allierte i et teater som er like strategisk.

Thai Air Force opprørt over USAs avslag på å selge F-35A

Det skal sies at det amerikanske tilbudet var i en alvorlig ulempe, sammenlignet med andre kinesiske og europeiske alternativer. Faktisk, for litt over to år siden, stabssjefen for det thailandske flyvåpenet, Luftsjef Marshal Napadej Dhupatemiya kunngjorde at han favoriserte kjøpet av F-35A fremfor JAS 39 Gripen, for å erstatte F-5 og F-16, som en del av moderniseringen av de thailandske luftstyrkene.

Uttalelsen var imidlertid overraskende. Den thailandske stabssjefen bekreftet derfor at F-35A var mer økonomisk enn det svenske flyet, selv om det allerede var i tjeneste i den thailandske jagerflåten, noe som er mer enn tvilsomt, uansett synspunkt.

Fremfor alt har Bangkok i løpet av de siste to tiårene rykket nærmere Beijing, for å utstyre sine hærer ved å anskaffe Type S26T ubåter, LPD Type 071E, fregatter og OPV-er for Royal Thai Navy, og VT-4-stridsvogner, VN-1 APC-er og artillerisystemer, anskaffet fra den kinesiske forsvarsindustrien.

Som man kunne forvente, var amerikanske myndigheter mer enn motvillige til å selge den dyrebare F-35A, til en langvarig alliert, absolutt, men en som har vist en reell dynamikk av tilnærming til Kina. I lang tid prøvde Washington å overbevise Bangkok om å gå til en annen modell, for eksempel F-15EX eller F-16V.

Stilt overfor thailandsk insistering, måtte USA til slutt offisielt avvise forespørselen om anskaffelse av F-35A for Royal Thai Air Force, for bare et år siden, noe som forårsaket stor skuffelse og litt sinne fra Bangkoks side som trodde, ikke uten grunn, i stor grad å ha fortjent amerikansk tillit, gjennom sin eksemplariske lojalitet, spesielt under Vietnamkrigen og den kalde krigen.

USA tilbyr F-16V ledsaget av et leasingtilbud til Thailand for å vinne mot svenske JAS 39 Gripen.

Beijing griper umiddelbart muligheten det amerikanske avslaget gir, ved å foreslå, bare noen få dager senere, et utvidet strategisk partnerskap i Bangkok, inkludert anskaffelse av sensitivt kinesisk militært utstyr.

Svenske Saab utnyttet også det amerikanske avslaget, og den thailandske reaksjonen på selvfølelse, til å komme tilbake til kampen med Gripen. Det er sant at inntil de overraskende uttalelsene fra luftmarskalk Napadej Dhupatemiya var det det svenske flyet som ble ansett som favoritten til å modernisere den thailandske jagerflåten.

Washington måtte derfor være oppfinnsom i å forsøke å forføre og blidgjøre thailandske myndigheter, uten å gi etter for F-35A, uansett på kort eller mellomlang sikt. For å oppnå dette overførte USA et sjeldent tilbud fra sin side, basert på en F-16V-leasingløsning for det thailandske flyvåpenet.

Ved å gjøre det håper de å møte thailandske forventninger, spesielt siden dette tilbudet er utformet for å ha et redusert minimumsnivå av forpliktelser, med batcher på kun 4 til 5 enheter, og betydelige teknologioverføringsforpliktelser, for å sikre vedlikehold av jagerfly med størst mulig autonomi.

Tilbudet ble formidlet av USAs ambassadør i Thailand, Robert Frank Godec, direkte til forsvarsminister Sutin Klungsang. Han erklærte imidlertid at han var overrasket over de foreslåtte rentene, ansett som svært høye, selv om detaljene i det amerikanske tilbudet forble konfidensielle.

Eksportleasing av kampfly og skip, en attraktiv løsning for mange væpnede styrker

Det er ingen garanti for at det amerikanske F-16V-leasingtilbudet er tilstrekkelig attraktivt i Bangkoks øyne til å få fordelen over det til Saab og Stockholm, som vi vet er spesielt overbevisende, også på det budsjettmessige aspektet.

Det faktum at Washington har vendt seg til denne finansieringsmodellen, for å støtte et tilbud om eksport av forsvarsutstyr, er i seg selv veldig interessant. USA gjorde mye bruk av denne modellen under andre verdenskrig, og spesielt i starten av den kalde krigen.

Det var da et spørsmål om å la de allierte utstyre og modernisere sine væpnede styrker, for å møte den sovjetiske trusselen, mens de for det meste var sterkt svekket av konsekvensene av andre verdenskrig. I nesten tre tiår var således en stor del av vestlige militærflåter sammensatt av skip leid, senere kjøpt, fra US Navy-overskudd. Det samme gjaldt jager- og transportflåtene til luftstyrkene.

Fra 60-tallet, mens europeiske og asiatiske land vendte tilbake til sterk vekst og effektive økonomier, utviklet amerikanske eksporttilbud seg mot tradisjonelt salg, noen ganger ledsaget av finansieringsløsninger. Dermed ble født Foreign Military Sales, eller FMS, som lar USAs allierte kjøpe amerikansk militærutstyr ved å knytte seg til kontrakter med de amerikanske hærene.

Siden den gang har imidlertid den økonomiske situasjonen til mange vestlige stater, tradisjonelle eller potensielle kunder i den amerikanske forsvarsindustrien, utviklet seg betydelig, spesielt med statsgjeld som noen ganger har økt betraktelig, og ikke lenger tillater disse landene å abonnere på tradisjonelle forsvarstilbud finansiering.

Det er her leasing gir en effektiv løsning. Faktisk, i dette tilfellet må landet bare betale de planlagte livrentene, uten å måtte ta opp en gjeld for den totale verdien av utstyret. Med andre ord gjør leasing det mulig å unngå å øke statsgjelden, men også å linearisere utgiftene på statsbudsjettet, og dermed redusere virkningen på offentlige underskudd.

I en sammenheng med globaliserte økonomier og statsgjeld finansiert fremfor alt på markedene, er leasing derfor spesielt attraktivt. Dette gjelder spesielt siden det som oftest kun følger en begrenset forpliktelse over tid, for eksempel 15 år for jagerfly, noe som gjør det mulig å planlegge bytte av utstyr, og slipper å finansiere utbygging og modernisering av leid utstyr.

Leasingtilbudet har selvsagt visse ulemper. Det mest åpenbare gjelder tilbyderen, som risikerer å finne seg selv, etter femten år, med kampfly eller fregatter, som må leies ut igjen eller selges videre på bruktmarkedet.

Dette forklarer hvorfor leasingtilbud innen militært utstyr gis av stater, og ikke av private selskaper, for hvem slike risikoer krever forsikring som er nesten umulig å tegne, eller til avskrekkende priser.

I tillegg viser Leasing seg ofte å være dyrere enn statskreditt, mens det er lavere rent rentmessig. Til slutt skaper det en permanent forsterket forbindelse med landet som bærer tilbudet.

Men når den artikuleres effektivt, klarer leasing å forføre. Slik ble svenske Gripen valgt ut av Ungarn og Tsjekkia på 90-tallet, land som ellers ville ha måttet forlenge sine krigsfly som ble arvet fra Warszawapakten med ti eller tjue år, i likhet med mange østeuropeiske land.

Frankrike dårlig rustet for denne typen eksportleasingtilbud

Mens det er flere og flere land som står overfor alvorlige budsjettmessige begrensninger og må modernisere sine hærer, spesielt etter Covid-krisen, kan tiltrekningen av tilbud om å eksportere militært utstyr bygget på en leasingløsning vokse betydelig i årene som kommer.

Frankrike, verdens nest største våpeneksportør, kan imidlertid ha store problemer med å innrette seg etter slike tilbud, når de kommer fra land som Sverige, Tyskland, Sør-Korea eller USA.

Rent konseptuelt er leasingtilbudet basert på en overføring av statsgjeld, fra «leasetaker»-landet, til landets «eier» av utstyret. Frankrike er imidlertid i en budsjettsituasjon like forverret som disse landene der leasing viser seg å være en attraktiv løsning. USA kan stole på dollarens kraft for å kompensere for sine offentlige underskudd på dette området.

Dessuten har Frankrike lenge slitt med å støtte sine eksporttilbud med finansieringsløsninger, spesielt mot land som ikke tilbyr jevne profiler, som Hellas, Belgia eller Egypt.

Faktisk kan konkurrentene til den franske forsvarsindustrien, i Europa med Tyskland og Sverige, i Asia med Sør-Korea, samt Kina og USA, godt ha, på relativt kort sikt, svært overbevisende tilbud, mot hvilke kvalitet og til og med prisene på fransk forsvarsutstyr er ikke nok til å overbevise.

Løsningen for Frankrike kan være å stole på et ad hoc-privat offentlig selskap, finansiert av egne kanaler som integrerer forsvarsselskaper, oppfordringen til markedet eller sparing, med garanti fra staten, og designet for å bære denne typen tilbud å støtte franske eksporttilbud på dette området, eller til og med på visse andre strategiske områder, som jernbane eller energi.

Dette vil selvfølgelig være en struktur som kan sammenlignes med det nevnt i en tidligere artikkel som beskriver Defence Base-modellen. Dessuten er det fullt mulig at de to selskapene blir ett, for å gjennomføre samtidig, og på samme finansierings- og administrasjonskanaler, leietilbudene beregnet på de franske hærene og internasjonale kunder av industriens nasjonale forsvar.

konklusjonen

Uansett markerer det amerikanske tilbudet sendt til Thailand, bygget på en leasingløsning, en betydelig utvikling i oppfatningen av forventningene til det globale våpenmarkedet, av USA, den desidert ledende eksportøren av planeten, i dette marked.

Ingenting sikrer Washington suksess i Bangkok, spesielt siden det svenske tilbudet, som det står overfor, også er attraktivt, inkludert på budsjettnivå, og det er sannsynlig at thailandsk harme mot USA, etter avslaget på å eksportere F-35A, lever i beste velgående.

Dette tilbudet inviterer imidlertid europeere, og mer spesielt franskmennene, til å forutse utviklingen på verdensmarkedet, eller deler av det, til å vende seg til denne modellen, bedre tilpasset deres egne budsjettsituasjoner. Det gjenstår å se om disse bevisene vil bli oppfattet av franske myndigheter, eller om de vil forbli knyttet til den tradisjonelle modellen, med risikoen som dette representerer for fremtiden for eksporten av forsvarsindustrien?

[Armelse]

---

Det er 75 % av denne artikkelen igjen å lese. Abonner for å få tilgang til den!

Black Friday : – 20 % på nye Premium og Classic månedlige og årlige abonnementer, med koden MetaBF2024, frem til 03

---

[/ Arm_restrict_content]