Mens stortingsdebatter vil begynne i nasjonalforsamlingen rundt utkastet Militær programmeringslov for perioden 2024-2030, er landets forsvarsambisjoner nå kjent og detaljert.
dermed, det annonserte målet for denne LPM som kommer vil være å oppnå og opprettholde landets forsvarsinnsats på et nivå som er mer likt mer enn 2 % av bruttonasjonalproduktet, for å bringe det til 68 milliarder euro i 2030, sammenlignet med 43 milliarder euro i 2023.
I mange aspekter vil denne nye LPM tillate forlenge gjenoppbyggingen av hærene startet i 2017, etter tjue år med underinvestering å ha alvorlig forringet franske militære verktøy, som overalt ellers i Europa.
Faktisk, hvis presidenten for Det europeiske råd i 2019 offentlig kvalifiserte de franske hærene som "de beste hærene i Europa", var det fremfor alt en seier på grunn av mangel på jagerfly, mens de fleste europeiske land da hadde et forsøk på å forsvare under 1,5 % av deres BNP.
Men i lys av budsjettbanen definert av den neste franske LPM, men også de som følges av de andre landene rundt landet, enten de er allierte eller potensielle motstandere, kan vi med rimelighet frykte at Frankrike i 2030 vil ha kraftig begynt sin innflytelse og rolle på den internasjonale scenen.
Grensene for en fransk forsvarsinnsats på 2 % av BNP
En forsvarsinnsats på 2 % BNP er imidlertid i tråd med Paris sine forpliktelser innenfor Atlanterhavsalliansen, som definert under Cardiff-avtalene i 2014. Som sådan deler flertallet av europeiske land, eller mer spesielt europeiske land, Vest-Europa, Frankrikes sosioøkonomiske kontekst sikter i dag ikke mot en forsvarsinnsats utover denne grensen.
I tillegg har og er Frankrike i ferd med å utvikle en mektig avskrekkende styrke, som bidrar svært betydelig til europeisk sikkerhet, og rettferdiggjør landets status i store verdensinstitusjoner, særlig FNs sikkerhetsråd som et permanent medlem, med vetorett, i samme måte som USA, Kina, Russland og Storbritannia.
Denne oppfatningen av situasjonen, slik den ofte har blitt fremhevet i media, samsvarer imidlertid bare med en del av den virkeligheten som dukker opp i dag.
En av de svakeste konvensjonelle forsvarsinnsatsene i Europa
Faktisk vil Frankrike i 2030 med stor sannsynlighet være et av landene som bidrar minst til den kollektive forsvarsinnsatsen i NATO, men også i EU, noe som naturligvis står i kontrast til ambisjonene Paris viser på disse to områdene.
For hvis den franske forsvarsinnsatsen faktisk vil være på 2 %, som flertallet av dets europeiske naboer, vil mellom 0,4 % og 0,5 % av BNP av dette budsjettet bli dedikert til den franske avskrekkingsinnsatsen som, selv om den faktisk bidrar indirekte til sikkerheten til det gamle kontinentet, er det på ingen måte et verktøy dedikert til kollektivt forsvar innenfor NATO eller til og med EU.
I tillegg, med sine mange oversjøiske territorier og en eksklusiv økonomisk sone på 10 millioner km² å beskytte, vil en del av forsvarsbudsjettet måtte øremerkes til beskyttelse av disse territoriene, og vil derfor mangle i europeisk kollektivt forsvar.
Med andre ord, realiteten til den franske forsvarsinnsatsen, sett fra NATOs og spesielt medlemmenes synspunkt, med en samlet forsvarsinnsats på 2 % av BNP, vil være mellom 1,35 og 1,5 % av BNP, en av de laveste i Alliansen i dag med Belgia.
75 % av denne artikkelen gjenstår å lese,
Abonner for å få tilgang til det!
den Klassiske abonnementer gi tilgang til
artikler i sin fulle versjonog uten reklame,
fra 6,90 €.
Nyhetsbrev påmelding
Registrer deg for Meta-Defense nyhetsbrev å motta
siste moteartikler daglig eller ukentlig
[…] Originalartikkel publisert på: Kilde […]
[…] […]
[…] at utover budsjettspørsmålene for å oppnå et slikt format for hærene, som ville kreve mellom 2,6 og 2,7 % av BNP dedikert til forsvarsinnsatsen hvert år, ville det også være nødvendig å øke antallet personellhærer på 15 til 20 %, […]
[…] at utover budsjettspørsmålene for å oppnå et slikt format for hærene, som ville kreve mellom 2,6 og 2,7 % av BNP dedikert til forsvarsinnsatsen hvert år, ville det også være nødvendig å øke antallet personellhærer på 15 [ …]
[…] Forsvarsinnsatsen målrettet av den nye militærprogrammeringsloven på 2 % av fransk BNP ser ut til å være utilstrekkelig til å bevare landets rolle på den internasjonale scenen. […]
En tredje panserdivisjon? Og hvorfor gjøre det? For muligens å komme polakker til unnsetning som bestiller koreansk, amerikansk eller israelsk militærutstyr og overlater byggingen av motorveiene deres til kinesiske selskaper?
Når det gjelder den såkalte russiske trusselen, er det vanskelig å tro det når vi ser at den har vist seg ute av stand til å erobre et lite land som Ukraina.
Hvis trusselen kommer fra øst og vi må investere massivt i en kampstyrke, hva hjelper det oss å ha betalt for og opprettholdt i flere tiår en uavhengig kjernefysisk avskrekkende styrke, en styrke som USA ikke har? Tyskland eller Polen ?
Frankrike er fremfor alt en maritim makt (som England og USA) i motsetning til Tyskland eller Russland som er kontinentalmakter.
Vi beskyttet oss mot skuffelse som i 1871, 1914 og 1940 ved å utstyre oss med en avskrekkende styrke som skulle sikre vår territoriale integritet.
Prioriteten bør ikke være å styrke landhæren vår med en 3. panserdivisjon, men snarere vår nasjonale marine ved å utstyre den med ekstra ubåter og fregatter (så vel som infrastrukturen som følger med) i Guyana, Karibia, i Det indiske hav og Stillehavet, slik at den kan overvåke EEZ på riktig måte og sikre handelsrutene våre.
Ingenting sier at det engelskmennene opplevde på Falklandsøyene ikke vil skje med oss. I motsetning til oss trenger ikke Tyskland, Polen, Italia, Ungarn eller Romania å sikre sikkerheten til territorier spredt over alle verdens hav.
Vår hær trenger ikke 3 tunge pansrede divisjoner (utfordrerne var ganske ubrukelige i Falklandsøyene) tilpasset Øst-Europa, men å ha alle nødvendige evner for å projisere en ekspedisjonsstyrke i Ny-Caledonia, Reunion, Guyana, Karibien eller Stillehavet.
Om nødvendig, la oss hjelpe indianerne, grekerne, emiraterne, qatariene, indoneserne, egypterne som stoler på vår forsvarsindustri. Og så la polakkene og tyskerne klare seg med sine vanlige leverandører.